Page 217

- «VESLEKARI»

Chefen visste også at hans saker hos ham var i de

beste hender.

Om eftermiddagen var allting klart, og vi tok det

aller siste farvel. Løitnant Gustav Amundsen og

jeg fulgte taubåten ut, og det siste vi så av Roald

Amundsen var hans karakteristiske skikkelse

sittende akterut på flyvebåten. Plutselig ser vi at han

reiser sig op og vinker — avstanden var temmelig

stor, flere tusen meter. Vi snudde oss mot

hverandre som på kommando efter å ha besvart

hilsenen sammen med titusen andre: «Så du det. Det

var til oss.» Følelsen var så merkelig intens, og vi

reagerte begge samtidig, det var som om vi

instinktmessig følte at den hilsen den gjaldt bare

oss og ingen annen.

Dagen efter drog jeg med «Ingeren» til Advent

Bay, og efterat jeg hadde fått i land alt utstyr

begynte en ventetid som jeg aldri vil glemme. Tiden

gikk og vi hørte intet om «Latham» og dens

besetning.

I Oslo hadde i mellemtiden begivenhetene

utviklet sig med rivende fart. Eftersom engstelsen og

nervøsiteten steg, steg også trangen til, og

bevisstheten om at nu måtte noe gjøres. Man var ikke

enige om hvor man skulde søke enten vest eller

østenfor «Svalbard». Majoriteten mente at man

burde søke på vestsiden, mens en minoritet holdt

på, at også de østlige farvann burde gjennemsøkes

— ingen mulighet måtte lates uforsøkt. De

offentlige hjelpeekspedisjoner koncentrerte alt sitt

arbeide på vestsiden og nedla et fortjenstfullt

arbeide der, men minoriteten gav sig heldigvis ikke

og arbeidet iherdig videre. Til å begynne med var