Page 221

- «VESLEKARI»

italienerne. Det var bestemt for «Italia»s

ballongparti og «Latham»s folk.

Herfra gikk vi over mot Gilles land. Her kom vi

oss ikke i land for isbaksen kom settende mot oss,

så vi forstod at skulde vi ikke løpe den risiko enten

å bli skrudd ned eller fryse inne og bli tvunget til

overvintring, måtte vi se å komme oss vekk og det

litt brennfort. Særlig den siste utsikt var ikke noe

tiltalende med en besetning på 18 mann uten

vinterutstyr og med en minimal kull- og

proviantbeholdning. Vi valgte derfor å trekke oss tilbake

samme vei vi var kommet og søkte mot Kong Karls

land, imidlertid mottok vi den 4. september ordre

fra «Veslekarikomitéen» om å avsøke sydkysten

av Sydostlandet — Edgeøen da fangstfolk hadde

rapportert at de hadde sett røksøiler i land.

Underveis dit møtte vi to fangstskuter og fikk

skipperen ombord til oss, og merkelig nok så var

dette de selvsamme folk som mente at de hadde

observert røken, så her fikk vi da i hvert fall

førstehånds informasjon. De opgav oss nøiaktig stedet

hvor de haddet sett røken, men sa samtidig at de

hadde vært meget langt av.

Den 7. kom vi i tindrende sol op mot Stone

Foreland. Vi kunde se alt ganske tydelig. Langs land

var der landråk som var bred og dyp nok for

fartøiet. Kysten blev befart meget nøie av tre mann

i land, samt av motorbåten langs stranden,

dessuten kunde utkikken fra tønnen se langt inn over

land og isbreen, men der fantes ingen spor av

ildsteder eller folk.

Herfra arbeidet vi oss nedover mot Svalbards

østkyst idet vi hadde tenkt oss en tur op i