Page 222

- «VESLEKARI»

Storfjorden, men blev stoppet der av svær is så vi i

stedet forsøkte på å gå mot Sydkapp. Den 11. fikk

vi ordre fra komitéen om å avsøke havet mellem

Hopen og Sydkapp og så senere ned mot Bjørnøya,

og endelig den 13. fikk vi telegram om å avslutte

eftersøkningen og gå til Tromsø, hvortil vi ankom

den 15.

Hele arbeidet hadde vært resultatløst. Under

hele turen — i åpent vann, i isen og langs land, blev

der aldri spart på hverken skute eller folk. Skibet

var ypperlig. Jeg lurte mange ganger på hvordan et

så lite fartøi kunde tåle alle de hårde trykk og

voldsomme støt det blev utsatt for — men holdt

gjorde det, selv om det mangen gang knaket

temmelig stygt.

Var skuten god, så var mannskapet det ikke

mindre. Det var som om hver mann følte det store

ansvar som lå på hans skuldrer. Like fra kaptein

Rekdal og ned til yngste mann ombord. Vi var

sendt ut for innsamlede midler — det var så å si

den norske nasjons private hjelpeekspedisjon efter

Roald Amundsen.

Værforholdene hadde vært ytterst slette den hele

tid. Vi hadde således, fra «Veslekari» kom inn i

isen, til hun forlot Svalbard, bare tre

klarværsdager, og det er ikke meget.

Eftersøkningen bragte ikke det resultat som alle

hadde håpet på, men vi får alle resignere og slå oss

til tåls med, at vi har gjort hvad der stod i vår

makt, like fra den lille pike som tømte sin

sparebøsse i en avisekspedisjon for å være med å bidra

til «Veslekari»-ekspedisjonen, til oss som lå ute i

isen og til dem som ledet det hele i Oslo.