Page 24

- «FRAM»

- II.

som det var plass til på merseråen og arbeidet som

gale i fire stive klokketimer før det uhåndterlige

seil var fast.

Noe særlig lett å styre var hun heller ikke, hun

var meget tilbøielig til å ville snu sig rundt for å

betrakte sitt eget kjølvann. Blåste det, måtte vi

alltid være to mann til rors, og de hadde mer enn

arbeide. Vi hadde jo flere landkrabber ombord som

aldri hadde vært til sjøs før, enn si da utført

sjømannsarbeide av noen art, så når noen av de karene

kom til rors kan det nok hende at gamle «Fram»

benyttet anledningen til å skrive Søren Sørens

Sønner med kjølvannet. En av dem som nok syntes

det var litt for meget arbeide for en enkelt mann

ved rattet, uttalte da også at han ikke kunde

begripe, at det ikke gikk an å sette seilene slik at han

skulde få slippe all denne jobben ved rattet! Da

disse gullkorn undslapp ham, satt han på rorkisten

og styrte med benene. Vinden var rett akterinn så

han ved sin patentstyring opnådde å holde skjevert

seil på begge sider.

Som sagt, livet ombord gikk sin rolige daglige

gang — på «Fram» som på enhver annen skute i

sjøen. Våre officerer bodde forut i

enkeltmannslugarer gruppert rundt en salong, og mannskapet

bodde akterut. 8 mann i enkeltlugarer og 6 mann i

to tremannslugarer. Roald Amundsen så vi daglig,

han tok sin tørn med oss andre, stod til rors og

passet de hunder han hadde opsynet med.

Ved nyttårstider 1911 møtte vi for første gang

isen. Først svære flate iskalver optil flere kvartmil

lange, senere noen større isfjell som vi holdt inn

igjennem inntil vi støtte på pakkisen. Ved hjelp av