Page 26

- «FRAM»

- II.

også spenningen blandt oss alle. Det brennende

altopslukende spørsmål var: Hvem var de lykkelige

som skulde i land på barrieren for å delta i

fremstøtet mot polen, og hvem var det som skulde bli

igjen ombord? Lugarene var som rene heksegryter,

slik boblet og kokte det der nede når dette spørsmål

kom op til diskusjon og det var ikke sjelden.

Enhver mente naturligvis at nettop han og ingen annen

var den aller mest skikkede, og hadde de beste

kvalifikasjoner.

Så en dag kom listen, og da blev det først moro

for alvor. Ingen skjønte nogen verdens ting. En av

dem som skulde bli ombord fastholdt naturligvis

som sin uforgripelige mening, at det eneste rette

var å bytte partiene om! For at han, nettop han ja,

skulde i land, og ikke spørgeren; nei det var rent

ubegripelig. Nå ja, også denne diskusjon fikk en

ende, og der falt atter ro over gemyttene. Vi som

skulde i land fikk utlevert hele vårt utstyr med en

gang, og fra nu av hadde hver mann ordre om, at

han og ingen annen var ansvarlig for at det hele

alltid var i tipp topp stand.

Den 14. januar ankom vi til barrieren og fortøiet

langs kanten av sjøisen.

I land på isen hersket et eiendommelig og rikt

dyreliv. Som jeg tidligere har nevnt var selen helt

tam, vi kunde gå helt bort til den uten at den

gjorde mine til å ville flytte på sig, så det å skaffe

fersk mat var intet vanskelig arbeide. Det var

naturligvis fristende for enkelte svake sjele å gå i

land på isen for «å drive jakt». Et par mann falt

også for fristelsen. De drog i land, skjøt noen sel

og vendte stolte tilbake og fortalte om sine