Page 27

- «FRAM»

- II.

bedrifter. Da de blev spurt om hvor de hadde gjort av

jaktutbyttet, svarte de bare at det hadde de latt

ligge. De var med andre ord ute på amindelig

myrderi, en fristelse jeg er bange for at også mange

andre bolde jegere rundt om i verden faller for.

Når jeg av og til har hatt den tvilsomme fornøielse

å høre slike jakthistorier med skryt om hvor mange

dyr der for eksempel er blitt skutt har jeg ofte

spurt mig selv — «men til hvilken nytte».

Roald Amundsen var i land for å ta ut plass til

vårt hus da denne episode fant sted. Da han kom

ombord og fikk høre om det blev han aldeles

rasende. «Det er absolutt forbudt ekspedisjonens

medlemmer å drepe noe dyr vi ikke har bruk for,»

var hans øieblikkelige ordre. To mann blev straks

sendt avsted for å åpne de myrdede sel, og ta

ombord alt kjøtt som kunde brukes. Jeg var en av

dem. På veien hjemover efter endt arbeide, traff vi

på en stor sel som lå og glodde på oss. «Jeg lurer

på om vi kan ta den levende,» sa min kamerat. Vi

blev enige om å forsøke, og laget en rennesnare av

noe medbragt tauverk. Selen lå fremdeles ganske

urørlig et par meter unda, så det var bare å

spasere bort og legge løkken rundt halsen på den. Den

så litt brydd ut ved dette, virket nærmest som om

den blev litt fornærmet, men løkken fikk vi da

rundt den. Da vi så begynte å dra blev den

ergerlig. «Pokker også at en stakkar ikke kan få være i

fred,» syntes den å si, og kvikt som et lyn trakk den

hodet ut av løkken, men blev fremdeles liggende for

å betrakte disse rare tobente fyrene som plutselig

tok sig friheter overfor den. Allright, det var å

prøve en gang til, og denne gangen var vi heldige,