Page 28

- «FRAM»

- II.

for vi fikk løkken under den ene sveiven på den, og

nu hjalp ingen kjære mor. Med kurs for skuten

drog det underlige optog av gårde. Jeg leiet den

omtrent som en hund i bånd, gikk det litt trått og

uvillig, hvilket i og for sig muligens ikke var så rart,

var det bare å pirke den litt på halen med skistaven,

så bar det på ny av gårde i full fart. Da vi kom

ned til skuten, slap vi den naturligvis igjen, men

forinnen var det nok mange ombord som hadde moret

sig over optoget.

Som jeg sa var det en lett opgave å skaffe fersk

mat. Vi trengte en dag omkring 30 sel til vårt

spiskammer. Roald Amundsen, Hjalmar Johansen og

jeg drog av gårde. De var bevæbnet med hver sin

store flåkniv, jeg med en gammel Nagant revolver.

Jeg måtte gå fra sel til sel og skyte dem ned, mens

de andre fulgte efter og åpnet dem efter hvert. Det

kan vel kanskje se noe morderisk ut dette at en

mann går rundt blandt en masse tamme

forsvarsløse sel og skyter dem ned med koldt blod, men

man må jo ta i betraktning at vi gjorde det ene og

alene fordi vi var nødt til det. Dessverre brøt isen

op før vi berget vår fangst, så det hele var altså

omsonst. Den kvelden var Roald Amundsen

simpelthen ulykkelig fordi vi til ingen nytte hadde

drept alle disse dyr. Jeg har sjelden eller aldri i

mitt liv møtt en mann med en slik utpreget

kjærlighet til dyr som han. Et karaktertrekk som også

bidrog til at vi alle satte enn mer pris på ham. Selv

de av våre kamerater som hadde latt naturen gå

over optuktelsen, måtte ved nærmere eftertanke

innrømme at han selvfølgelig hadde rett, og aldri

mer blev noe dyr drept i utide.