Page 32

- «FRAM»

- II.

De nikket vennlig adjø og vel møtt igjen til den

gale mann, og fortsatte sin marsj mot huset. Jeg

lot dem komme helt op på platået før jeg satte

hundene i gang. Det var som om dyrene forstod at her

gjaldt det å vise hvad de dudde til, for trakk gjorde

de så de lå flate og op kom vi. Kommet vel op

slang jeg mig på sleden, en liten bluff kan ikke

skade tenkte jeg, og i flyvende fart bar det forbi de

forbausede engelskmenn.

Jeg hørte senere si, at de hadde uttalt at med

slike trekkdyr burde vi ha all verdens chancer til å

rekke Polen. De blev hos oss og spiste frokost.

Roald Amundsen tilbød dem å komme og slå sig

ned hos oss, for med vår leirplass som basis å

drive de videnskapelige undersøkelser de måtte

ønske. Smilende avslo de tilbudet, idet de samtidig

advaret ham mot å bli liggende for lenge, da de

mente vi kunne risikere at breen kalvet så både vi

selv og vår leirplass vilde drive ut i Rosshavet.

Dette hadde jo nettop vært det store spørsmål også

for Roald Amundsen. Er barrieren fast eller ikke?

Kan jeg stole på den slik at jeg kan legge min basis

på den? Her kommer jeg inn på en av de genialeste

punkter ved hele Roald Amundsens plan. Ved

inngående studier av all den litteratur han kunne

komme over om disse strøk, hadde han funnet ut at

en stor del av barrieren virkelig lå fast. Han

la sin leir på den, og det viste sig at han hadde

rett. Vi kunde sitte godt og lunt nede i vårt hus

og i våre opvarmede huler i barrieren, og i ro og

mak arbeide på vårt utstyr — mens vår konkurrent

lå på land under høie fjell ved Mc Murdosundet

utsatt for mer uvær og kraftig vind. Allerede ved