Page 38

- «FRAM»

- II.

var snebroen brukket under oss, men på grunn av

vår gode jevne fart forover gled sleden heldigvis

inn på fast is. Vi stoppet ikke, men kjørte videre.

Da kjente jeg at Roald Amundsen dunket mig i

ryggen. Jeg snudde mig halvveis rundt. «Så De den,

De», sa han, «den vilde nok gjerne hatt både oss,

sleden og hundene.» Mer blev der ikke sagt om den

ting.

Turen henover barrieren gikk stort sett bra. Det

var av og til ikke bare lekeverk å ta sig frem, men

det gikk, og til slutt kunde vi begynne opstigningen

til polplatået. Da vi var kommet op i ca. 5000 fots

høide begynte terrenget å helle nedover. Roald

Amundsen gikk foran på ski for å vise veien. Breen

vi kjørte på, skrånet nu mer og mer så han til slutt

fikk god glid på skiene. Han var ca. 400 meter

foran oss og i det bratteste i bakken, da vi plutselig

får se at han kaster sig over ende og bremser med

ski og staver alt hvad han kan, samtidig som han

vinker til oss at vi må stoppe. Vi hadde god fart på

sledene, så den eneste måte å stoppe på var å velte

dem så snespruten stod.

Da vi kom ned til ham viste det sig at han hadde

fått stoppet i aller siste øieblikk. Han lå nemlig på

kanten av et stup flere tusen fot ned. Han så på

oss og bemerket ganske rolig: «Vi får forsøke der,»

idet han pekte, «her kommer vi ikke frem». Han

var likeså kold og rolig som om ingen ting skulde

være hendt.

Vi valgte en annen vei, og måtte foreta en

nedstigning til ca. 3000 fot. Her støtte landet og

barrieren sammen. Det eneste synlige tegn på dette, var

en del store bølgelignende dannelser i barrieren, og