Page 39

- «FRAM»

- II.

en mengde svære sprekker, delvis fylt med sne, så

det så ut som om breen hadde innstillet sin

virksomhet for lengst. På ny måtte vi foreta en

opstigning, og efter fire dagers hårdt slit befant vi oss i ca.

10 600 fots høide, og mente dermed å være vel inne

på polplatået. Her blev vi liggende værfast i fire

dager, idet der blåste en snestorm så vi ikke kunde

se hånd for oss. Før vi fortsatte slaktet vi 24 av

våre hunder, og la dem i depot, likeledes efterlot vi

en slede som merke på dette. Herfra fortsatte vi

altså med tre sleder og 18 hunder. Da vi brøt leir

varte fremdeles snestormen, men vi var sant å si

blitt leie av å ligge så lenge stille på samme sted,

hvorfor vi var enige om at det var bedre heller se å

komme sig videre. Til å begynne med skrånet

terrenget nu svakt opover, men plutselig merket vi at

det begynte å gå utfor. Vi kunde ingenting se på

grunn av snestormen, alt stod i en eneste røik, så da

farten utfor begynte å bli betenkelig stor, besluttet

vi oss til å stanse og slå leir. Vi veltet sledene og

satte op teltet. Da vi skulde tørne inn viste det sig

at teltgulvet hadde så sterk helling, at de to som lå

i den nederste del blev liggende i en meget ubekvem

stilling med benene op, de andre hadde det langt

naturligere med benene ned, men behagelig var

heller ikke det. Næste morgen klarnet det av, og det

viste sig da at vårt telt lå midt på en sterkt

skrånende bre, som lengere nede endte i en jevn fin

slette. 50 meter til venstre var breen brukket

av, og fra kanten av breen og til bunnen av stupet

var det sikkert sine 2000 fot. Var vi alle i

snestormen kjørt utfor, kan vel vår skjebne lettere tenkes

enn beskrives.