Page 40

- «FRAM»

- II.

Fra nu av helte terrenget svakt nedover til vi

kom til en stor istykkerreven bre. Vi visste at vi nu

hadde en opstigning på flere tusen fot foran oss. Men

først skulde breen passeres. På grunn av dens

tilstand — den verste på hele turen — døpte vi breen

for «Fandens bre». I alle retninger strakte der sig

farlige sprekker og revner, så vi syntes alle at navnet

passet bra, særlig når man tar i betraktning at det

tok oss tre dager å komme over den.

Kommet vel over, så vi foran oss i tåke og

snedrev en slette som mest av alt minnet om et

størknet hav. Da vi kom utover viste det sig at vi ikke

kunde bruke våre ski på grunn av isens

beskaffenhet. Det lød hult under oss når vi gikk, og

plutselig forsvant en slede, så senere noen hunder og

endelig en mann. Vi fikk dem alle heldigvis op

igjen. Det blåste en kuling av sydost med snefokk,

så vi så ikke stort. Et navn måtte jo også dette

tiltalende sted ha, og for å være i stilen, når vi

først hadde begynt å dele ut navner, valgte vi

«Fandens dansesal», og det var heller ikke noe dårlig

navn.

Kommet vel over her gikk allting så meget bedre

og lettere for oss. De største vanskeligheter hvad

terrenget angår var overvunne. Mellem 87° og 88°

s.br. nådde vi vår største høide 10 750 fot. Herfra

og helt til polen skrånet terrenget jevnt nedover.

Vi hadde beregnet å være på polen den 14.

desember om eftermiddagen. Dagen oprant med klart

fint vær, terrenget var glimrende. Solen stod høit

på himlen. Vi fortsatte fra vår siste leirplass som

vanlig, og ut på eftermiddagen stoppet vi og slo

leir, da vi mente vi var fremme. Efter at vi hadde