Page 44

- «FRAM»

- II.

under en overvintring, det betyr uendelig meget

mer enn mangen en kan ane som ikke vet hvad en

polarnatt er.

Det var en glede å treffe våre kamerater ombord i

«Fram» igjen. Hilsener og nyheter fikk vi

hjemmefra, og det heldige resultat bidrog jo til at

stemningen om mulig blev ennu høiere.

Den 30. var «Fram» klar, og ut på kvelden gikk vi

seil med kurs for Hobart på Tasmanien.

Den 5. mars ankom vi hertil. Det var en lang reis

for denne forholdsvis korte distanse. Da vi ankret

op på reden var det ikke så mange som visste hvem

vi var, men noen var det jo som luktet lunten, og

snart visste hele byen det. Roald Amundsen gikk

øieblikkelig i land for å sende sine telegrammer, og i

mellemtiden blev «Fram» bordet av all verdens

pressefolk. De myldret ombord som sjørøvere.

«Mr. X,» lød det, «jeg representerer den og den avis.

Si mig, var det kaldt på Sydpolen?» Intet svar fra

den adspurte. Slik omtrent lød spørsmålene over hele

skuten, og slik lød også, eller rettere sagt lød ikke,

svarene. Det lyktes ikke en eneste av disse

smarte herrer å få noen av «Fram»s gutter i fellen.

Først da telegrammene kom fra London til Hobart

— altså de selvsamme telegrammer som var

avsendt fra Hobart — fikk de vite at vi hadde vært

på polen.

Efter at Roald Amundsen hadde meddelt verden

nyheten om Sydpolens erobring fortsatte «Fram»

efter en ukes ophold til Buenos Ayres. Vi hadde nu

et strålende vær den hele tid — selv rundt Kap

Horn. Jeg har aldri sett «Hornet» i så pent vær, det

var den rene barnelek å passere det — og det er