Page 50

- «MAUD»

- I.

fat, markerte bare en diger jordhaug stedet hvor

«Obersten» i dyp forakt hadde gravet hele

sulamitten ned. Altså, slutningen var ikke så vanskelig å

trekke: Melkevelling var ikke mat. Nei, kjøtt

måtte det være. Han gikk derfor hver morgen

rundtur til alle slakterne i nabolaget, og gav sig ikke

før han hadde fått hvad han med rette mente var

hans — men stjal gjorde han aldri. Alle mennesker,

store og små var glade i ham — men kattene og

hundene på Horten likte ham slett ikke. De sistnevnte

satte som regel uten varsel like på ham, og fikk pr.

omgående en veldig porsjon juling som helt betok

dem lysten på flere forsøk i den retning. Kattene

rystet han gjerne kraftig hvis han fikk fatt på dem,

men han bet dem aldri ihjel.

Det er et gammelt ord som sier at når en viss

mann blir gammel, så går han i kloster, så også med

«Obersten». Han gikk nemlig på frelsesarmeen!

Utenfor deres lokale satt han hver kveld i

allslags vær og lyttet andektig til talene, sangen og

musikken.

Til slutt var hans dager talte. Det var som om jeg

hadde mistet en av mine nærmeste, slik var savnet

efter ham.

Roald Amundsen lå imidlertid ikke i dødvannet.

Han hadde sagt at Nordpolen oprinnelig var hans

mål, og han følte sig æresforpliktet til å prøve på å

gjennemføre sin oprinnelige plan om med et fartøi

å forsøke på å drive tvers over polarbassenget. Dog

hadde han nu endret planen derhen, at forsøket

skulde gjøres fra Sibirias nordkyst.

«Fram» var altså ute av dansen, og et nytt fartøi

måtte skaffes, men også noe mer måtte skaffes, og