Page 52

- «MAUD»

- I.

var vel igjennem Hvitehavet. Heldigvis gikk det

bra. På hele turen så vi ikke en eneste ubåt. Så

vidt jeg vet var det ingen ombord som tok noen

forholdsregler — vi gikk til køis som vanlig, og alle

våre båter hang utsvinget i sine davider.

Fra Bergen gikk vi til Tromsø hvor Roald

Amundsen kom ombord, og dermed var vi klare til

å ta fatt på det arbeide, som skulde komme til

å koste Roald Amundsen så uendelig meget — men

jeg føler mig fullt og fast overbevist om, at selv om

han den gang hadde kunnet løfte det slør som

skjulte fremtiden for ham, så vilde han aldri veget

tilbake, ikke engang tenkt på det. Han gikk jo

heller aldri noen gang tilbake. For ham var det frem,

frem og atter frem — og han vant til slutt!

Det varte ikke lenge før «Maud» fikk vise hvad

hun dudde til. Første gang vi kom utenfor kysten

fikk vi ruskevær på oss med sjøen tvers. «Fram»

var lei til å rulle, men «Maud» var ti ganger verre.

Vi hadde tenkt å gå gjennem Yugor-stredet for å

komme frem langs den sibiriske kyst og op

østenfor de nysibiriske øer, for derfra å gå inn i isen og

påbegynne driften. Denne vei og også alle de øvrige

streder viste sig å være sperret av is, så vi måtte

ligge og vente. Ventetiden blev benyttet til å drive

magnetiske observasjoner, ta loddskudd,

vannprøver og annet. Da isen begynte å gå op, flyttet

vi vår ankerplass nærmere mot Yugor-stredet,

herunder var vi så uheldige å gå på grunn. Efter flere

dagers forløp blev det høivann og ved varping og

likeledes godt hjulpet av isens trykk, kom vi

endelig av. Heldigvis sinket dette oss ikke, da isen ennu

ikke var gått helt op. Vi byttet til oss en del frisk