Page 56

- «MAUD»

- I.

i hundene og passet og stelte dem med den største

omhyggelighet. En dag mens vi holdt på med å ta

hundene ned på isen, kom han ut på dekket og fikk

øie på en av sine «venninner», som i en nær

fremtid ventet sig småfolk. Han tok damen under

armen og gikk op på naglebenken, for derfra å

krype ned stigen på isen med henne — mens han

står der oppe og balanserer kommer en av de andre

hundene flyende og setter i vill glede og begeistring

like på ham bakfra, med den følge at han mister

tispen, og styrter ned på isen med høire arm under

sig. Høire skulder tok imot støtet og led adskillig

molest, men verre var det med armen som var

brukket på flere steder. Jeg var på dekk, og sprang

øieblikkelig ned på isen, og fikk ham først op i

sittende stilling. Efterat han hadde fått en stor dram,

som jeg sprang ombord og hentet, kviknet han

såpass til at jeg fikk ham ombord, og anla en foreløbig

bandasje. Det så meget stygt ut, hele skulderen og

armen var hovnet voldsomt op, og dessuten var

armen sort fra skulderen og ned til albuen. Senere

la jeg på en gipsbandasje og gav ham beskjed om

at armen måtte ligge rolig i bindet lang tid fremover

— men det forhindret ikke at han kort tid efter tok

armen ut av bindet og gav sig til å massere den selv.

Han likte naturligvis ikke å måtte gå uvirksom så

lenge, og trodde vel heller ikke det var så alvorlig

som det senere viste sig å være. Heldigvis fikk jeg

ham da overtalt til å la armen i ro.

Tiden fremover benyttet vi til å ta observasjoner,

og da det var meningen at jeg senere skulde gjøre

en selvstendig sledereise for å ta en serie sådanne,

måtte jeg derfor lære den kunst å ta dem på egen