Page 57

- «MAUD»

- I.

hånd, så jeg tilbragte mesteparten av dagen oppe

hos Sverdrup i observatoriet.

Vi så mange rensdyr rundt oss. Bjørnen avla oss

daglige visitter, i det hele skjøt vi den vinteren 41

bjørner ved og i nærheten av skuten. Bjørnen

kunde ofte være nærgående. Vi hadde jo hele

riggen hengende full av bjørnekjøtt og rensdyrsteker,

gås og andre herligheter, så «Maud» mest av alt

lignet en velassortert viltforretning. Om vinteren

er ofte bjørnen sulten, og som følge derav adskillig

mer pågående enn om sommeren, når det er mat

nok — og for en sulten skrott kunde sannelig vår

«vareutstilling» friste mer enn heldig var.

Så var det en natt. Alt var stille og fredelig

ombord. Plutselig våkner jeg ved at Roald Amundsen,

hvis lugar lå tvers overfor min, banket i skottet.

«Wisting, Wisting. Stikk op og se hvad det er som

tasser på hyttetaket». «Å, det er bare «Jakob»,

svarte jeg. «Nei», svarte han, «det er nok større

kar enn en hund. Det må være bjørn.» Jeg ut

bare iført mine unevnelige, og bevæbnet med en

gammel revolver. Det var mørkt som i en sekk, så

da jeg kom ut på taket og begav mig akterover,

hørte jeg bare to brøl og to klask ned på isen. Det

hadde altså vært bjørn, som hadde forsøkt sig på

vårt matlager.

Alle hundene stod alltid bundet inne i huset sitt

om natten, nettop fordi vi ikke ønsket at bjørnen

skulde få tak i dem. Morgenen efter denne episode,

fikk hundene teften av våre nattlige gjester, med en

gang vi slapp dem, og før vi fikk sukk for oss, var

hele banden forsvunnet under skrik og skrål på vill

og hissig jakt efter tyvene.