Page 58

- «MAUD»

- I.

Det varte og det rakk utover dagen, men ingen

hunder var hverken å se eller høre. Først sent ut på

kvelden kom de første av dem hjem igjen, og så

kom de øvrige med to til tre dagers mellemrum,

helt til siste mann som ankom nøiaktig 11 dager

efter at de var dratt av gårde. Det rare var at de

ikke var noe større sultne da de kom, så de må

øiensynlig på en eller annen måte ha fått gjort ende

på i hvert fall den ene bjørnen. At de hadde vært

borti bjørnen var vi aldeles sikre på, for en av dem

var svært opreven da han kom hjem. Men også

bjørnen hadde gjort sitt — tre av våre aller beste

dyr så vi aldri mer.

Selv om dagen kunde bjørnen være nærgående.

Roald Amundsen gikk fremdeles med armen i bind,

og var halvveis invalid. Som regel pleide han hver

morgen å ta sig en spasertur frem og tilbake på

isen like under baugen. Så var det en dag jeg holdt

på å arbeide i byssa, at jeg hører ropet: «Bjørn på

isen». Jeg rev til mig mitt gevær, som hang på

vanntanken og satte på dekk — der møtte jeg

Roald Amundsen som kom flyende så fort han

kunde. «Det er bjørn på isen», gjentok han idet

han passerte mig. Da jeg kom op på toppen av

landgangen og skulde til å gå i land, får jeg se bjørnen

komme settende med kurs like for landgangen så

rasende at fråden stod den om munnen. Imidlertid

var Sverdrup også kommet på dekk, og stod bak mig

nede på dekket klar med sitt gevær. Tiden var

knapp — til og med meget knapp.

Jeg grep hevarmen på geværet, og foretok den reglementerte

bevegelse, som kjennes av de fleste som har tjent

sin verneplikt: raskt tilbake og frem. Raskt tilbake