Page 59

- «MAUD»

- I.

ja, det gikk — men frem, nei takk. En gang til.

Fremdeles med samme sørgelige resultat. Bjørnen

var nu ved foten av landgangen, ikke mange meterne

fra mig, om dens hensikter næret jeg ingen som

helst tvil, farten og retningen var også upåklagelig.

Noe måtte altså gjøres, og det fort. «Hit med

børsa,» det var til Sverdrup. Kvikt som lynet byttet

vi børser, og i det samme bjørnen mente, at nå er

du min gris, smalt det. Den fikk skuddet rett i

bringen, gjorde en flott baklengs saltomortale ned

på isen, og blev liggende stendød. Det viste sig å

være en binne. Ungen den hadde med sig, tydde

fluksens inn til sin døde mor og satte sig der — det

var ikke morsomt, men det var ingen vei utenom,

den måtte skytes den også. Sverdrup fikk således

skutt sin første bjørn.

Da jeg kom inn på dekket, stod Roald

Amundsen der, og jeg skal si han så ut. Så å si hele ryggen

var revet ut av skinnklærne hans og hang i laser, og

der hvor ryggen skifter navn var det fire dype spor

efter bjørneklør. Det viste sig, at mens han gikk

der på isen i sine egne betraktninger, var binnen

kommet og hadde satt like på ham. Han kunde jo

ikke gjøre annet enn å gripe til harens våpen, og

fly for livet. Ved landgangen hadde bjørnen tatt

ham igjen, slått ham over ende, og skulde vel

formodentlig til å gjøre det av med ham, da en av

hundene, den tidligere omtalte «Jakob» kom til og

blandet sig i kampens gang. Bjørnen hadde i sitt

raseri glemt ungen, og denne syntes vel «Jakob»

han fikk ta sig av, med den følge at da binnen fikk

se det, glemte hun hvad hun holdt på med og satte

efter forstyrreren. Dermed fikk Roald Amundsen