Page 61

- «MAUD»

- I.

til å begynne med kjenner den behagelige varme

«loppa» utsender — men så blir det forandring!

Som om han skulde fått en rakett i enden ryker

han op av køien og ut, og når han da ovenikjøpet

lider den forsmedelse å bli mottatt av rungende

lattersalver fra en stor og takknemlig tilskuerskare,

som spent har stått og ventet på at «loppa skal

bite» — ja da blir det lenge til han forsover sig

næste gang.

Først når arbeidstiden var slutt var det tillatt å

gå på jakt, dog under den uttrykkelige forutsetning

at der ikke blev skutt annet enn hvad der kunde

benyttes. Man kunde gjerne være borte hele natten

når man bare var på pletten næste morgen til

arbeidstidens begynnelse. Undtatt herfra var

naturligvis jakten på bjørnen, når denne var nærgående

og kom ned til skuten, og også mulige rensdyr som

måtte komme i nærheten av oss.

Det å holde sitt gevær godt smurt er jo soldatens

første plikt, men at dette av og til kan gjøres for

godt her nordpå under de lave temperaturer hvor

vaselinen stivner, det fikk to av mine kamerater

sanne. De stod en dag på dekk og pratet, da

plutselig den ene griper den annen i armen: «Der gett.

Bjørn.» Ganske riktig. To bjørner kom tassende

bortover isen med kurs for «Maud». «De vil

jamen vi ha, før de kommer for nær så de blir skutt

fra skuta,» sier den annen. Som sagt så gjort. Begge

de bolde jegere begav sig avsted, bevæbnet med

sitt gevær. Kommet ned på isen søkte de dekning

bak noe småis og krøp langsomt bortover mot

bjørnene.

Da de var kommet på skuddhold, og hadde lirket