Page 63

- «MAUD»

- I.

kom frem fra sitt skjul, og bort til den første ren

han hadde skutt på, som fremdeles stod der med

sprikende ben og hengende hode, viste det sig at

den hadde fått stivkrampe ved det aller første

skudd. Så snart han rørte ved den falt den sten død

over ende.

Det forekom naturligvis mange pussige

situasjoner under våre jaktturer der oppe, men nevne dem

alle kan jeg jo ikke.

Inne på kysten var det øde og forlatt, i det hele

et kjedelig landskap. Ikke et menneske å se — de

innfødte bodde først lengere østpå. Ofte blåste det

temmelig kraftig med svære snebyger, så vi måtte

strekke en line fra skuten og op til observatoriet for

at vi ikke skulde risikere å gå oss vill.

Hele kysten bortover lå full av rekkved. Denne

kommer med alle de store elver som munner ut på

kysten lenger syd. Vi samlet sammen hvad vi

kunde, og foruten at vi fikk bygget vårt

observatorium av den, skaffet den oss også en del

velkommen brensel.

Som sagt så lå vårt vinterkvarter ca. 25 kvartmil

øst av Kap Tsjeluskin. En dag fikk Helmer Hansen

og jeg ordre til å foreta en kortere sledetur der ned

for å undersøke en stor varde som vi mente

Nordenskiøld hadde bygget. Vi skulde blandt annet

undersøke om varden ikke inneholdt en skriftlig

beretning. Det viste sig dog senere at denne varde

stod ca. 25 kvartmil østenfor selve kappet.

Vi drog av gårde med hvert vårt hundespann.

I mitt spann hadde jeg en stor prektig schäffer

«Pan». Vi hadde nemlig før vår avreise fra Norge

fått ombord to schäffere, en hanhund og en tispe.