Page 74

- «MAUD»

- I.

vann så langt øiet rakk, men å komme der ut var

lettere sagt enn gjort. Vi hadde kastet loss fra vår

ankerplass, og hadde forsert oss et stykke frem

gjennem isen som nu var brukket litt op, men noe

tegn til å vilde åpne sig viste den ikke. Intet kunde

vi jo la være uforsøkt, så vi la ned en rekke

sortkruttminer i isen, og sprengte dem for derved å

skaffe oss en råk, men ikke engang dette hjalp, isen

lå der likeså ubevegelig som før. Vår stilling syntes

håpløs. Den eneste tilsynelatende vei ut av det,

var en ny overvintring, men det var det ingen av

oss som hadde noen særlig lyst på. Allikevel måtte

vi jo så smått begynne å gjøre «Maud» klar igjen

med denne eventualitet for øie. Vi tok derfor så

smått fatt på å legge taket over igjen. Håpet om å

komme ut hadde vi ikke opgitt, så vi holdt hele

tiden den skarpeste utkik fra mastetønnen.

Så var det om kvelden den 11. september. En av

kameratene kom ruslende ned fra riggen. «Nå,» sa

jeg, «så du noe?» «Ja,» svarte han, «jeg så syv

bjørner ute på isen. Kom og bli med så tar vi dem.»

En stund efter krøp vi begge to på maven utover

isen. På ca. 250 meters hold stoppet vi, og jeg vilde

at min kamerat skulde skyte først, da det jo var

«hans» bjørner. Flokken hadde vi nu like foran oss

ivrig beskjeftiget med å delikatere sig med noe på

isen. Han på sin side mente at når det var så mange

av dem fikk vi skyte begge to. Som sagt så gjort.

Vi skjøt fem av dem, flådde dyrene og begav oss

tilbake til «Maud» hvor vi tørnet inn, da det var

vår frivakt.

Ikke før var vi blideligen sovnet før vi blev

vekket ved et veldig halloi og spetakkel så vi røk ut på