Page 76

- «MAUD»

- I.

forgjeves forsøk, og da det dessuten var blitt så

sent på året, sist i september, måtte vi nu søke

nødhavn. Det nærmeste sted hvor vi kunne tenke

oss vi kunde finne en sådan var i Tschaunbukten

ved Ajonøen. Vi satte kurs for Kap Schelagsk, men

isen tvang oss stadig ned mot Sibirias kyst, så det

var oss ikke mulig å opnå tilstrekkelig høide til å

gå klar av Ajonøens nordspiss. Vi måtte derfor,

hvor nødig vi enn vilde legge oss til for vinteren ca.

2 kvartmil på vestsiden av Ajon. Til å begynne

med trodde vi at isen vilde komme til å skaffe oss

en mengde bryderi, særlig da vi så at den satte

østover med temmelig god fart, ikke mer enn 50 meter

utenfor oss, men merkelig nok lå vi i ro hele

vinteren, og blev ikke engang forstyrret av en eneste

skruning. Mens vi holdt på å forsere oss inn mot

øen, så vi telter i land og trodde at øen var bebodd

hele året rundt.

Allerede samme dag gikk Roald Amundsen og

tre menn i land for å se hvad slags naboer vi hadde

fått. De kom i land som ved et mirakel, da det hele

veien inn var å hoppe fra isflak til isflak. Teltene

viste sig å tilhøre en del rentsjuksere som hadde

ligget her oppe helt siden tidlig om våren, men hvis

hensikt det var å dra sydover senere på høsten når

isen la sig.

Dagen efter kom de på gjenvisitt ut til oss. De

blev mottatt på det beste og blev traktert med

tobakk, fyrstikker, proviant og meget annet. De

pratet og skravlet noe aldeles forferdelig, men å

forstå et eneste ord av hvad de sa, var ikke mulig.

Med underlige tegn og gjerninger gikk forresten

slett ikke konversasjonen så aller verst. Senere