Page 80

- «MAUD»

- II.

vekslende føreforhold, og den ellevte dagen kom vi

endelig frem til boplassen ved Kap Schelagski.

Underveis hadde vi holdt på å miste Tønnesen.

Det gikk slik for sig. Vi hadde slått leir for kvelden

og var tørnet inn i teltet alle tre. Ute raste det en

forrykende snestorm så man ikke så hånd for sig.

Tønnesen følte sig litt støl og stiv, og vilde gjerne

ut for å røre litt på benene. Vi bad ham endelig

være forsiktig, og ikke under noen omstendighet

tape teltet av syne. Dette lovet han og forsvant ut i

snefokket. Da han ikke var kommet tilbake efter en

halv times forløp blev vi engstelige for ham og en

av oss gikk ut for å se efter ham, men han var

sporløst vekk. Vi ropte og skrek, men alt forgjeves.

Vi blev nu engstelige for alvor. Selv torde vi ikke

fjerne oss lengere fra teltet enn vi kunde se det,

men på den annen side måtte vi jo gjøre hvad der

stod i vår makt for å finne ham. Da det nu var blitt

mørkt tendte vi derfor et par talglys inne i teltet,

samtidig som vi lot primussen stå og surre. Lyset

av dette skinnet så ut gjennem teltduken. Den ene

av oss gikk ut så langt at han gjennem snefokket

såvidt kunde skimte lysningen av teltet, og gikk

rundt det i en cirkel. Den annen gikk så videre ut,

men ikke lengere enn at han stadig ved rop stod i

kontakt med ham som hadde føling med teltet. Så

begynte rundgangen, under høie rop og skytning

marsjerte vi rundt og rundt, og til slutt var vi

gudskjelov heldige — ut av mørket kom en skikkelse:

Det var den savnede. I mørket og snefokket hadde

han forvillet sig vekk fra teltet, og hadde vasset

omkring i flere timer før han endelig hørte våre

skudd og rop.