Page 82

- «MAUD»

- II.

steller lampene, ryker de ikke, og lukter heller ikke

men allikevel du verden for en duft.

Da vi kom krypende inn, møtte der oss et

forunderlig syn: To «damer» ruslet rundt der inne og

puslet snart med det ene, snart med det andre. De

var særdeles luftig påklædd, idet deres eneste

klæsplagg bestod av en bitteliten badebukse, så

jeg som av naturen er en meget blyg mann, visste

jo ikke min arme råd hvor jeg til å begynne med

skulde vende mine øine hen — men det gikk jo

fort over, man venner sig til alt her i livet, selv til

skitne nakne «tsjukserdamer». På gulvet krøp og

kravlet noen forferdelig skitne unger. «Chefen»

selv var krøpet inn foran oss, og vi blev benket på

renskinnene langs teltveggen. Jeg hadde ikke sittet

så svært lenge før jeg kjente det begynte å krype og

kravle innenfor annorakken — så begynte det å klø.

Jo takk, her var lus i overflod, men vi måtte jo

gjøre gode miner til slett spill og satt ganske

urørlige.

Først blev vi traktert med rått renkjøtt og te.

Spiseredskaper fantes ikke. Fatet blev plasert

midt på gulvet, og så var det bare å lange inn med

de spiseredskaper Vårherre oprinnelig hadde

utstyrt oss med. Vårt vertskap led øiensynlig ikke

nød, for de bad oss ikke om noe annet enn litt

sukker til teen. Da vi var ferdige med velkomstmåltidet

meddelte de oss, at de til takk for sukkeret vilde gi

oss fôr til hundene, og det fikk vi i rikelige mengder

— til og med så meget at vi kunde ta med oss

tilstrekkelig selspekk til dem for fire dager.

For øvrig tilbragte vi dagen på den behageligste

måte, nemlig med ustanselig spisning og tedrikking,