Page 86

- «MAUD»

- II.

skulde starte for å ta en magnetisk observasjon. Jeg

var ferdig med første avdeling av mitt arbeide, da

det plutselig mørknet slik til at jeg var nødt til å

avbryte det hele. Vi blev derfor enige om å ophøre

med disse observasjoner, mens vi befant oss på

utturen og heller ta dem når vi var på vei hjemover

igjen.

Jeg skal prøve, så godt jeg kan, å beskrive en

leirslagning en eftermiddag underveis:

Det raser en forrykende snestorm, så man knapt

kan se en hånd foran sig. Vi har vært underveis

siden kl. 10 om morgenen, og nu begynner det så

smått å mørkne. Hundene er trette og slitne, så det

hele går tregt og uvillig. Foran oss går Tønnesen på

ski for å vise vei, hakk i hæl på ham kommer

hundespannene med våre to sleder. Forrest Helmer

Hansen, og like bak, jeg. Også vi er på ski og støtter

og skyver sledene så godt vi kan. Kompass bruker

vi ikke, vi følger kystlinjen som vi av og til kan

skimte gjennem sneilingene.

«Ja, det er vel kanskje best å finne sig en

brukbar leirplass,» sier Hansen, og heri er vi andre to

skjønt enige. Inne på kysten bak en knaus finner

vi det vi søker. Hundene blir stoppet, og vi går først

i gang med å reise teltet som ligger øverst på den

forreste slede.

Vel ferdige med det, går Tønnesen avsted for å

finne litt ved til vår lille kokeovn, som er laget av

lette tynne jernblikkplater. Efterpå kryper han inn

og gjør teltet i stand. Henter soveposene på sledene,

og fyrer op i ovnen.

Hansen og jeg tar oss i mellemtiden av hundene,

tar av dem seletøiet og binder dem til en wire som