Page 87

- «MAUD»

- II.

vi har strukket mellem to stokker vi har rammet

ned i sneen.

«Her er gryta,» kommer det fra teltet. Jeg tar

imot gryten som Tønnesen rekker ut gjennem

teltåpningen, fyller den med sne og leverer den tilbake

igjen. Imens har Hansen gått i gang med foring av

hundene. Fra sledene har han hentet

hundepemmikan, og gitt hver hund dens dagsrasjon: ett pund.

De spiser bare en gang i døgnet, og det er når vi

slår leir. Roald Amundsens gode lærdom: Først

hunder, så mennesker er noe vi fremdeles holder

høit i hevd, og vi har aldri angret på det. De sliter

jo forferdelig vondt disse våre gode kjære venner

ved å måtte ligge ute om natten i optil -40° —

men dessverre inn kan vi ikke ta dem, det er snau

nok plass til oss tre der inne. Det eneste vi kan

gjøre for dem, er å bygge op en snemur hvor de kan

finne litt ly.

Så er det vår tur. Fra sleden hentes pemmikan og

kjeks. Presenningen surres godt rundt sleden

igjen — så kryper vi inn i teltet. Her kjennes det

riktig godt og lunt ut.

Tønnesen har satt over gryten med sne, og tendt

et talglys. Vi setter oss rundt ovnen alle tre, og nu

begynner stivheten og kulden langsomt å gå ut av

kroppen. Sneen i gryten er smeltet, og det begynner

så smått å ryke av vannet. Pemmikanstykkene

legges i gryten, og det hele gis et opkok til det blir

en passende tykk suppe. Kjeksen deles ut, suppen

likeså. Av vektshensyn er vårt skaffetøi

og personlige utstyr redusert til det minimale. Av skaffetøi

har vi bare med en skje og en kopp til manns.

Der faller her, som andre steder i verden når