Page 92

- «MAUD»

- II.

hadde forlatt den siste, så derfor håpet vi på snart

å finne en ny.

Været holdt hvad det hadde lovet, og næste

morgen var vi atter underveis. Dagen begynte strålende

— men den skulde dessverre komme til å ende som

den sørgeligste på hele turen. Tønnesen kom

nemlig til oss om morgenen, og spurte om han ikke

kunde få lov til å starte før oss, så han kunde få et

lite forsprang for hundene, for derved å undgå at

de stadig fløi og tråkket på skiene hans. Vi næret

ingen som helst betenkeligheter ved å gi ham en

sådan tillatelse, særlig da han juleaften, under de da

herskende vanskelige værforhold, hadde ligget et

langt stykke foran oss, ja til og med til sine tider

så langt at vi tapte ham av syne, mens han på sin

side som gikk inne under landet, ikke hadde hatt

de ringeste vanskeligheter med å se oss som var ute

på isen, efter hvad han selv sa. Vi gav ham altså

den forønskede tillatelse, og han drog av gårde. Dog

fikk han utrykkelig ordre om å følge kystlinjen, og

ikke under noen omstendighet finne på å gå inn i

landet.

Da Hansen og jeg svinget ut på isen, var været

helt ideelt, det var så klart at vi så kysten flere

kilometer foran oss, men av Tønnesen så vi ikke

det spor. «Nå ja,» tenkte jeg, «det er jo rimelig at

vi ikke kan se ham mot det mørke landet, men han

kan naturligvis, efter hvad han selv sa, uten ringeste

vanskelighet se oss og hundene her ute på isen.»

Vi fortsatte videre, både Hansen og jeg begynte

jo så smått å lure på hvor han var blitt av, men

han hadde jo lovet uttrykkelig at han skulde holde

sig langs kysten. Dessuten begynte det å banke op