Page 93

- «MAUD»

- II.

i vest, så vi mente, at han som gammel sjømann, når

han fikk se det, vilde stoppe op og vente på oss.

Det begynte å mørkne, så til slutt var vi nødt til

å stanse, og slå leir — fremdeles intet spor efter den

forsvunne. Hansen gikk ut og fikk samlet

sammen så meget rekved at han fikk laget et veldig

bål, som kunde sees viden om. Av flere stykker

rekkved fikk jeg surret sammen en stang, tok av

mig en blåskjorte og dyppet den i parafin, og efterat

jeg hadde bundet den til stangen stakk jeg fyr på

og holdt hele greia op i luften og svinget den frem

og tilbake. Jeg er sikker på den såes langt unda.

Den bortkomne hadde en eske fyrstikker på sig, det

visste vi, så vi på vår side holdt skarp utkik efter

bål i land, men dessverre forgjeves. Den kvelden

var ikke hyggelig. Hver time var vi ute og ropte og

skrek og skjøt for å påkalle opmerksomheten. Bålet

greide vi å holde gående til kl. 5 næste morgen, da

hadde vi ikke mer ved igjen.

Den følgende dag oprant like fin. Hansen mente

at Tønnesen muligens i det fine vær hadde gått for

langt, så vi tok oss en tur østover for å lete efter

ham. Jeg kjørte inne under landet, Hansen lengere

ute. Fremdeles håpløst. Humøret stod ikke særlig

høit hos noen av oss den kvelden heller — vi

diskuterte naturligvis alle de muligheter vi kunde tenke

oss kunde være til stede. Dagen efter i samme fine

været, tok vi oss en tur inn på landet og så efter i

alle viker og bukter — men nei. Hadde humøret

tidligere vært under null, så var det nu, hvis mulig, ennu

lavere nede. Hvad i all verden skulde vi gjøre hvis

vi ikke fant mannen? Selvbebreidelsene begynte

også å innfinne sig. Hadde vi advart ham sterkt