Page 94

- «MAUD»

- II.

nok? Hadde vi gjort hvad vi kunde for å finne ham

igjen? Imidlertid blev vi enige om, at vi den tredje

dag vilde kjøre tilbake mot hytten som den siste

utvei. Også denne dag oprant strålende fin. Efter

at vår spartanske frokost var fortæret drog vi av

gårde, denne gang altså tilbake samme vei som vi

var kommet. Vi mente begge at chancen for å finne

ham her naturligvis var lik null, men vi måtte jo

ikke la noe være uforsøkt.

Da klokken nærmet sig 12 hadde vi kjørt ca. 27

kilometer i retning av hytten. Plutselig får vi se noe

sort som kommer frem bak en is, og beveger sig mot

oss. Gudskjelov og takk. Det var ham. Våre

anstrengelser var altså kronet med hell.

Men hvor i all verden hadde han vært henne?

Jo, like efter at han tredje juledags morgen hadde

forlatt hytten, hadde han nede på isen sett

sledespor som førte inn i landet. Disse hadde han fulgt,

i det håp at de vilde føre ham til en boplass. Han

gikk og gikk, men forstod til slutt at dette bar rent

galt avsted, hvorfor han snudde og forsøkte på å

finne tilbake til kysten igjen. I mellemtiden var

så vi kjørt forbi ham ute på isen, mens han gikk og

rotet i land. Hele natten hadde han holdt det gående

ute. Heldigvis fant han om formiddagen den

følgende dag tilbake til hytten, aldeles dødstrett og

utmattet av sult og frost. Litt mel hadde det vært

igjen i posen, og det hadde han spist rått for å døive

den verste sult. Så var han falt i dyp søvn. Dagen

efter hadde han fyrt op i ovnen og hadde laget sig

noen kaker av mel og vann, men ennu hadde han

ikke tort forlate hytten. Først dagen efter hadde

han gitt sig i vei langs kysten, i det håp muligens å