Page 95

- «MAUD»

- II.

finne oss igjen. Da han kom, var han ikke i noen

særlig bra forfatning. Hendene, nesen og tærne

hadde han forfrosset, så han satte sig på sleden og

iførte sig de klær vi hadde tatt med til ham i tilfelle

vi skulde finne ham, og så bar det hjemover i

susende fart.

Vel kommet til leiren, fikk vi lagt ham i

soveposen og stellet ham og satt ham såpass i stand at

vi kunde fortsette den næste dag.

Været holdt sig, så vi var i godt humør da vi

startet, men vi hadde ikke vært svært lenge

underveis før snestormen var over oss igjen. Det var

ingen råd med det — vi måtte stoppe igjen. Vi

leiret oss like ved et tsjukseroplag, slike som jeg

har nevnt tidligere, og da nød bryter alle lover, var

vi nødt til å bryte ned litt av en treopstander for å

skaffe oss ved. Dette var nytttårsaften 1919.

Dagen efter var det fremdeles snestorm. Vi var

ute en tur om formiddagen alle tre for å samle litt

ved, da Tønnesen på ny så sitt snitt til å fordufte,

men denne gang var han heldigere. En stund efter

hadde vi ham nemlig tilbake for full fart, viftende

med armer og ben. «Et tsjuksertelt, et tsjuksertelt,»

skrek han. Litt senere kom en ung gutt ned til oss,

og bad oss om å flytte vårt telt op til deres. Dette

gjorde vi i det håp at vi skulde kunne opdrive noe

mat til hundene, men heri blev vi dessverre sørgelig

skuffet. De fortalte oss nemlig at de ikke en gang

hadde mat til sine egne dyr, noe vi tydelig kunde

se selv, for magrere bikkjer skulde en lete lenge efter.

For øvrig blev vi meget vennlig mottatt, og invitert

inn i det indre telt hvor vi blev godt traktert. Det

var en påtagelig forskjell på dette telt og det telt vi