Page 96

- «MAUD»

- II.

tidligere hadde sett, da det her var riktig rent og

pent. De bad oss også om å slå oss til ro i deres telt

om natten, så vi skulde slippe å sette op vårt eget

— en innbydelse vi med takk tok imot. Næste

morgen fikk vi rede på at litt lengere nede på kysten

lå der to telter, og vi besluttet oss derfor med en

gang til å kjøre der ned for å forsøke på å få tak i

litt hundemat. Det var ikke langt, bare ca. 7

kilometer. Der traff vi på en riktig hyggelig mann, som

på våre ivrige spørsmål om han hadde hundemat

dessverre svarte benektende. Det samme var

tilfelle her som i det første telt, mat til sig selv hadde

de nok av, men hundemat — nei. Hundene her så

da også ut som de rene skjeletter. Vi overveiet om

vi skulde fortsette med én gang eller ei, men da

gamlingen fortalte at hans sønn næste dag skulde

kjøre til Nord Kap, og at det der var mengder av

hundemat, især fisk, besluttet vi å vente for å få

følge.

Vi blev særlig vel mottatt her hos gamlingen. Da

vi kom inn i soveteltet, tok de våre klær og hang

dem op til tørring. Efterpå så de over dem, og var

der et hull, eller var en søm gått op, lappet de og

satte det i stand for oss. Da vi hadde kjørt ganske

kort, lå vi hele dagen inne i soveteltet, og det ene

måltid løste det andre av.

Kl.

2 næste morgen tørnet «husets» folk ut og

begynte å koke te og gjøre i stand mat. Så var det

på’n igjen: Først spise, så røke. Storm av nordvest

med snefokk var det ute, så foreløbig var det bare

å innta en avventende holdning, mørkt var det

naturligvis også som i en sekk — men vi gjorde oss

allikevel klare til start. Kl.

8 kom vi av gårde