Page 97

- «MAUD»

- II.

sammen med tsjukseren. Han hadde 11 hunder foran

sin slede, og vi bad ham derfor om å kjøre foran,

men det vilde han ikke. Det blåste fremdeles friskt

med snefokk, så vi kunde ikke se landet, men

tsjukseren gav oss kursen, vi skulde holde efter en

bestemt opgitt stjerne, og det gikk bra. Tønnesen med

sin bagasje kjørte den dag med tsjukseren, og litt

efter litt sakket de mer og mer av. Vi stoppet op

gjentagne ganger for å vente på dem. Det er ikke

noe særlig hyggelig å stå slik ute på isen og bli

gjennemblåst og fryse, så til slutt blev vi leie av å vente

og besluttet oss til å holde det gående. Det var

riktig godt føre, så vi lot det dure av gårde det

hundene vilde trekke. Litt lengere fremme passerte vi

en del oplagte sommertelter, båter og andre ting

som stod et stykke inne på stranden. Her traff vi

på friske sledespor som vi så fulgte. Vi hadde ikke

kjørt lenge før vi traff på et hus som var dekket

med jord mot sjøsiden, mot landsiden var det et

slags telt. Vi stoppet og Hansen gikk bort og

banket på døren. Først efter gjentagende banking blev

der liv, og en tsjukser kom ut og slapp Hansen inn.

Det var en russisk handelsmann som holdt til her.

Han talte godt engelsk, og vi blev som vanlig godt

mottatt — ja endog bedre enn vi var vant til, for

her fikk vi sannelig kaffe og smør og brød. Det

hadde jo vært så som så med konversasjonen med

våre tidligere verter, men her hadde vi da endelig

truffet en mann vi kunde prate med, og som kunde

fortelle oss litt om hvad der var hendt ute i verden.

Blandt annet fikk vi vite at verdenskrigen var slutt.

Han fortalte også at der lå en liten amerikansk

skonnert ved Nord Kap, og en russisk damper