Page 99

- «MAUD»

- II.

med, og tilsynelatende blide og fornøide tørnet vi ut

sammen med de andre. De kunde uten skade ha

tilbragt ennu noen timer til køis — men der var jo

kommet fremmede til gårds, og da gjaldt det vel å

nytte leiligheten kan jeg tenke mig.

Altså — først ved sekstiden var selskapet over så

vi kunde komme oss avsted. Føret var aldeles

ubegripelig slett den dagen. I min dagbok har jeg

skrevet at «det var som å kjøre gjennem en askehaug».

Vår tsjukservenn var blitt igjen på boplassen, så nu

kjørte Tønnesen igjen med oss.

Kysten bortover var nu mer bebodd, så allerede

ved

3 tiden om eftermiddagen befant vi oss ved

næste boplass. Her fikk vi først og fremst den

gledelige underretning at vi kunde få mat til våre

hunder. Hittil hadde vi vært nødt til å fore dem av

vår sparsomme pemmikanbeholdning — så det

hjalp godt å få dem litt underspist. Familien bodde

her ganske alene i et stort beboelsestelt, og i et telt

ved siden av hadde de antagelig sine

lagerbeholdninger. Mannen var i sine beste år, en riktig sprek

og kjekk kar. Siden fikk vi vite at han var en av de

rikeste menn på kysten.

Det er mange måter å bære sin rikdom til skue på.

Noen holder luksusbiler og seilbåter. Alitat, så het

han, holdt tre koner — og tre vekkerklokker. Hans

koner demonstrerte for all verden at de var gift med

en rik mann ved å gå rundt klædd i kjoler, en aldeles

uhørt flotthet på disse kanter. De var fordelt efter

beste militære mønstre: en hadde alt utearbeide,

en annen alt innearbeide og endelig den tredje var,

efter et ikke ukjent forbillede fra mer sydlige