Page 119

- Alle tiders polarskute løper av stabelen

en skål for sin verksmester, skibsbygger Anders Olsen, en

liten knubbet, vennlig mann, som straks grep ordet og takket

for skålen. Han var så optatt av øieblikkets stemning at

han selv — under stor munterhet fra forsamlingens side —

deltok i de kraftige hurraropene som blev utbragt for ham,

og det gjorde han med fynd og klem og med hele sitt

hjerte.

Nansen talte så for statsmaktene og de enkeltpersoner som

hadde støttet tiltaket hans, en takk som også Videnskaps

selskapet fikk del i — en gripende tale, fremført med hele

den enkle og naturlige friskhet og kraft, en inderlighet som

kom like fra hjertet, egenskaper som på en så forunderlig måte

er forenet i Nansens vesen. På Universitetets vegne svarte

rektor professor Hjortdahl i en formfullendt tale og nevnte

at alle nordmenn vilde følge ekspedisjonen også når den for

svant fra vår horisont og drog inn i polarnattens mørke og

kulde og helt frem til den dagen den vendte tilbake med

sollys over videnskapens dunkle gåter. Han utbragte en skål

for ekspedisjonens lykke og hell og ønsket at Nansen og hans

følgesvenner måtte nå frem.

Nansen var atter i ilden og hilste de svenske gjestene og

beklaget at Nordenskiold, som polarforskningen stod i slik

gjeld til — ikke minst Nansen selv — ikke kunde være til

stede. Rettet til professor Retzius sa Nansen at han (Retzius)

og taleren møttes på ett og samme felt i videnskapen —

nervebiologien — hvor det også gjaldt å trenge inn i dunkle

regioner og løse store problemer. På grunn av polarforsk

ningen

hadde han måttet avbryte

disse arbeidene, men han

O

Jf

håpet å kunne gjenopta dette studium efter endt polarferd.

Professor Retzius svarte og sa blandt annet at dagen idag var

en viktig stund, ikke bare for den norske nasjonen, men for

nasjonene. Den var innledningen til et foretagende av verdens