Page 146

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

selv med maskinen, under slike forhold, da skar den fort.

Men da folkene skulde passere Kapp Tsjeljuskin — det nord

ligste punktet på Sibirkysten — gjorde «Fram» slik fart som

aldri før, over 8 mil, det var rent som hun skjønte hvad

det gjaldt.

Det varte ikke lenge før skuta blev stoppet av is, men

den klarte å komme sig gjennem. På veien langs Sibir

kysten opdaget Nansen en del øier, blandt annet en som

fikk navnet Sverdrup-øia. Utover høsten, den 22. september,

var skuta nådd så langt som til 78 grader og 50 minutter

nordlig bredde og 135 grader og 37 minutter østlig lengde,

og her gjorde ekspedisjonen skuta fast til et isfjell. Isen

pakket snart tett rundt skibet. Bare en uke senere hadde

de passert den niogsyttiende breddegrad, det så lyst ut, det

gikk i den riktige retningen. Men gleden skulde ikke bli

av lang varighet. Nordlig vind kjørte dem sørover. Det så

ut som alt gikk dem imot. Men vinden snudde efter hvert,

og driften gikk atter den riktige veien. Allerede i oktober

tok de voldsomme skruingene til, og de varte hele høsten

og vinteren gjennem. For ethvert annet fartøi vilde dette

trykket ha vært skjebnesvangert, men «Fram» overtraff de

dristigste forventninger og var overlegen overfor ethvert

trykk.

Isen stablet sig op og tørnet mot sidene på skuta med

en dommedagslarm, men forgjeves. Der hørtes ikke en lyd

som tydet på at treverket gav sig. Larmen av isen som

blev knust mot skutesidene var ofte så sterk og gjennem

trengende at folkene ombord ikke kunde høre hverandres

stemmer når de satt inne i salongen. Det var særlig kjedelig

for kortspillerne, bemerket Nansen, som da ikke kunde høre

hverandres meldinger. Til å begynne med syntes mann

skapet dette med isskruingene var så interessant at de holdt