Page 152

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

i drivisen. Jo, sannelig hadde «Fram» -folkene all grunn til

å feste!

«Fram» skulde settes på den mest avgjørende prøven i

dagene 4. og 5. januar 1895. Da så det ut til at isen gikk

til angrep for riktig å gjøre kål på skuta. Før starten hadde

flere eksperter, som selv hadde gjort merkelige reiser i polar

strøkene, hevdet med beste mthet at ingen skute vilde greie

vinterisen når den først satte sig i bevegelse og hadde lyst

på en. Nå blev «Fram» ikke bare utsatt for voldsomme skru

inger, men skuta lå også klemt fast i ti meter tykk is —

den var målt ved boringer. Inn over denne faste isen kom

det umåtelige ismasser som med uimotståelig kraft gled mot

babords side. Trykket var redselsfullt. Isen stablet sig op

til over relingen og høit opover riggen og truet med, om

ikke å knuse, så i hvert fall å begrave skuta. Det var knapt

en mann ombord som da trodde at noe som helst ombord

kunde holde. Den nødvendige provianten, seilduksk aj akker,

kokeapparater, brensel, telt, kjelker og ski blev bragt i sikker

het ut på isen. Alle mann var parat til å forlate skibet, og

ingen fikk lov til å sove uten å være fullt påklædd.

Men «Fram» viste sig å være sterkere enn selv deres tro

på skibet. Da trykket var på det sterkeste, begynte det for

første gang å knake i tømmeret og bjelkene. Skuta blev

brukket løs og hevet sig langsomt op av det isleiet som

den hadde vært frosset fast i.

— Det var en triumf, skriver Nansen. Om jeg vilde sam

menfatte alle de verste mulighetene, kunde jeg knapt tenke

mig en farligere stilling for et skib, og efter denne prøven

anser jeg «Fram» for i stand til hvad som helst. Til tross

for den omhyggeligste undersøkelse har vi ennu ikke kunnet

opdage en eneste sprekk eller en eneste flis, som er kommet

ut av sin rette plass.