Page 153

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

«Fram» hadde bestått prøven med glans. Nå følte folkene

sig tryggere enn noensinne, men verre isskruing enn denne

oplevet de heller ikke, selv om det ikke var noen mangel

på slike foreteelser til avveksling i dagliglivet. Nansen mente

derfor også at det var forsvarlig å forlate skuta sammen med

Hjalmar Johansen for å forsøke å nå lengst mulig nord i isen.

Denne eventyrferden skal ikke skildres her — vi nevner

bare at de to uforferdete menn nådde 86 grader og 14 mi

nutter — og minner om robinsonaden på Frans Josef land

efterpå. Der greide de sig med spekk og sel og gikk klædd

i bjørneklær — klarte sig selv.

Otto Sverdrup og hans folk drog videre vestover gjennem

Polhavet med «Fram». Hvor skuta til slutt vilde havne, visste

jo ingen — strømmens veier var uransakelige, og skruingene

kunde vel også skaffe dem visse vansker. Ombord regnet de

tilogmed at de vilde havne borte ved Grønlands kyster. Alle

eventualiteter tenkte en på og hadde alt klart til enhver tid,

om en mot formodning skulde måtte forlate skuta. I slutten

av mars 1895 tok isen til å gå op, og da det led ut i slutten av

juli, lå det meste av «Fram» i åpent vann. Bare akterenden

var frosset fast i en svær isblokk. Folkene gikk angrepsvis

til verks på isblokken med dynamitt. Men forgjeves. Plutselig

en dag begynte skibet å løsne og gled under rungende hurraer

fra mannskapets side helt ut i vannet med larm og sjøsprøit

akkurat som da det gikk av stabelen. Men friheten varte

ikke lenge — i august lå «Fram» fast i isen påny.

Både isen og «Fram» drev nå vestover. En tid drev «Fram»

tilogmed nordøstover — i motsatt retning av den veien de

egentlig skulde. Først i oktober bar det igjen vestover, og

resten av høsten og vinteren bedre enn noensinne. Den

16. oktober nådde «Fram» sin nordligste høide — 85 grader

og 57 minutter på 66 grader østlig lengde. Noen dager