Page 157

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

mektige favntaket. Det var lettere sagt enn gjort. Det blev

hardt arbeid med isen, folkene sprengte med dynamitt og fikk

skuta klar av isen den hadde vært frosset fast til. Men så

skulde også fartøiet ut av drivisen, og foran og rundt om

lå flakene så svære at en ikke øinet ende på dem med kikkert

engang. Stillingen syntes temmelig fortvilet ofte, men damp

maskinen blev tatt til hjelp, og de varpet og slet sig frem.

Slik holdt de det gående fremover gjennem 150 geografiske

mil med isfylt farvann, og den 13. august — den samme

dagen Nansen og Johansen nådde Vardø — var «Fram» atter

ute i åpent vann.

Den 19. mai om eftermiddagen hadde «Fram» fyr på

kjelen for første gang siden høsten 1893 da skuta blev fast

i isen. Det var sikkert en herlig følelse for alle ombord,

de kjente at «Fram» blev fartøi igjen, ikke bare et drivende

observatorium i isen. Under passasjen ut av drivisen fikk

«Fram» et puff som sikkert intet annet fartøi hadde klart

å ta imot. Et svært undervannsflak kom seilende rett mot

skuta — det var ikke mulig å styre unda slik fart det hadde.

Sjøsprøiten stod høit til værs rundt det der det hadde løsnet

fra et overvannsflak. «Fram» fikk trykken ved fokkevantet

om styrbord med slik veldig kraft at skuta krenget vold

somt over og blev dreiet omkring 10 streker ut av kurs.

Da uhyret dukket op, løftet det en kolossal vannmasse med

sig i været og sendte den som et brusende fossefall ut i

råken der «Fram» stevnet frem.

Nå var de ute i det frie, åpne havet. Forseringen ut av

isen hadde tatt sine 28 døgn, derfor smakte friheten desto

bedre. Bak dem lå tre års slit og savn og byrder av tunge

tanker — foran lyste livet dem i møte. Folkene følte med

vellyst hvordan «Fram» duvet saktelig på svake dønninger.

Isen fikk sin salutt — det var den verd !