Page 159

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

sin gamle plass i salongen, og maskinist Anton Amundsen

sitter (under opholdet i Tromsø) og spiller en parademarsj

i skjorteermene — en melodi som alle ombord kjenner in

derlig vel og som de nynner med. De som besøker skuta

får gladelig et foredrag av Amundsen om maskinens fortrin

lighet, men så har han også stelt og pleiet og kjælt for den

i alle disse årene som en steller med en baby.

Lugarene er i sin gamle skikkelse, naturligvis slitt fra

de mange dagers bruk, men et snes skurekoner gikk i gang

med å skure høit og lavt under opholdet i Tromsø. Nå

måtte alt være skinnende blankt og fint. I Scott-Hansens

lugar steller beboeren med sine mange kronometre, som

efter 31/2 års uavbrutt pass og stell kan avleveres i god be

hold. Hvert eneste døgn under ferden har de vært trukket

til selvsamme tid. Ikke noe som helst er flyttet, langt min

dre stanset. På arbeidsbordet ligger bunker av nitid førte

journaler og dagbøker av forskjellig art, materiale som den

videnskabelige verden skulde få megen glede av. På veggene

henger geværer, revolvere, patronbelter og instrumenter, som

er gamle kjenninger fra den gang skuta drog ut. Men noe

nytt er også kommet til, — en nett liten modell i tre av en

isslede på tre meier, den ene foran og bevegelig slik at den

kan styres når sleden er under seil. Der står dyreskikkelser

skåret i tre, en knivslir av selskinn — ting som polfarerne

har moret sig med å lage i mørketiden og som har hjulpet

dem til å få tiden til å gå og til å glemme tunge tanker.

Hvad hadde ikke hendt i de vel tre årene de tretten hadde

vært borte fra hjemlandet? En samtale mellem en av dem og

en her hjemmefra blev nokså merkelig, når de skulde snakke

sammen om alle hendelsene ute i Europa, som de tretten

ikke hadde kunnet høre om pr. radio. Det hadde da blandt

annet hendt slike ting som at president Carnot i Frankrike