Page 160

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

var myrdet, Ibsen hadde skrevet «Lille Eyolf», Garborg «Haug

tussa» og Bjørnson «Over Ævne II», Rontgen hadde opdaget

sine stråler, Svend Foyn var død, likeledes Pasteur og Les

seps, Holmenkollen blev planlagt, Dopheide bygget to går

der i Karl Johan, venstre hadde erobret Kristiania og fransk

mennene Madagaskar — foruten en hel del til av smått

og stort.

Gleden bredte sig til hele landet. Ikke minst lyste gleden

i Archers hjem, han som bygget «Fram»-folkenes lune skute.

Ute på fjellpyntene på Tolderodden vaiet flaggene villig hin

minneverdige augustdag. Archer hadde hele tiden trodd

«Fram» skulde klare det, selv om hindringene nok til en

viss grad var ukjente. Båtbyggeren følte en indre lettelse

og befrielse den dagen meldingen kom — verket hans hadde

bestått sin prøve med glans. Pumpene ombord hadde ikke

vært i bruk inntil den dagen Nansen og Johansen forlot

skuta våren 1895.

For «Fram» og folkene der ombord blev det en seierens

vei de fikk å seile nedover norskekysten. Alle steder og byer

kappedes om å feire de modige mennene fra Polhavet. Is

havsbyen Tromsø, som så ofte har tatt avskjed med dristige

polarfarere og hilst dem velkommen hjem efter vunne seire,

feiret også «Fram»-karene eftertrykkelig med stor fest. På

denne festen sang alt folket en «Fram»-sang, som vi gjengir:

Vår kjære norske «Fram»,

som stevnet gjennem brått og brand

og tåkens dunkle land

rett fram på nordmanns vis.

Hurra, hurra, hurra!

Den stevnede på nordmannsvis

rett fram imot sitt mål:

En vei i Polens is.