Page 20

- Konservatoren legger store planer — og møter sterk motstand

rett linje gjennem en ukjent region, er helt absurd. Nansens

uovervinnelige skib har han ingen som helst tro på — saken

er ikke løst, sier generalen, til tross for at sel- og hvalkompa

niene på Newfoundland har ofret hundretusener av dollars på

slike konstruksjoner. Selv om en slik skute var bygget av hel

ved, så vilde den aldri kunne tåle istrykket av den svære

polarisen. Artikkelen slutter med denne tiraden: Arktiske op

dagelsesreiser har nok av dumdristighet og farer i sine lovlige

og anerkjente metoder om de ikke også skal bære byrden av

dr. Nansens ulogiske plan til selvødeleggelse.

Efter Nansens hjemkomst i 1896 skrev generalen en ny

artikkel, der han ikke godt kan benekte at Nansen fikk fett,

men han kan ikke la være med å gi Nansen et eselspark,

fordi han og Johansen forlot «Fram» for å dra lengre nord

i isen, han har manglet æresfølelse som ikke stod last og brast

sammen med kameratene sine, han har gått utenom den

helligste plikt som påhviler en chef for en sjøekspedisjon.

Han setter Sverdrups troskap, mot og dyktighet over Nansens.

Selv denne salven tok Nansen med den største sinnsro, og han

har sikkert moret sig da han gjengav den i sitt verk «Fram

over Polhavet».

Sannheten tro skal det nevnes at folk som den arktiske

reisende admiral Sir E. Inglefield, chefen for Englands hydro

grafiske anstalt, kaptein Wharton, skotten dr. John Murray og

professor Supan — redaktøren av «Petermanns Mitteilungen»,

gikk inn for Nansens plan og trodde på den. Det bør også

nevnes at «The Geographical Society» ydet 300 £ til ekspe

disjonen da det kom til stykket. Kong Oscar gav 20 000,

Staten 280 000 og private adskillig over 100 000 kroner.

Hvad nå enn kreti og pleti mente eller trodde, så gikk Nan

sen videre — ufortrødent og uredd som han alltid var. Han

søkte samarbeide med norske fangstskippere for å høre deres