Page 164

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

Archer, og når han nå takket Larvik for hvad byen hadde

ydet, visste han intet bedre ønske å gi byen, enn at denne

måtte fostre mange borgere som Colin Archer!

Den 9. september var «Fram» nådd hovedstaden, hvor ju

belen kulminerte. Folk som hadde hus til Karl Johan, tok

60 kroner for en vindusplass, og der blev festet fem hele

dager til ende. Der var æresporter og taler, bekransning av

deltagerne utenfor Universitetet, middag på Slottet, hvor

kong Oscar hilste de langveisfarende i en storsinnet og poe

tisk tale blandet med realitetens ord. Kongen understreket

ekspedisjonens norske karakter og sa blandt annet:

— Da «Fram» forlot hjemlandets kyster fulgtes dens ferd

av våre varmeste lykkønskninger, av våre inderligste forhåp

ninger. I disse blandet sig dog også engstelser. Ti vårt håp

kunde ikke fries fra tvil, om lykken vilde krone dette dristige

foretagende. Tankeklarhet og fremsyn, grundig videnskapelig

forskning har dog forberedt, og behjertet mot ved utførelsen,

har betrygget vårt håp. Visstnok kunde vi ikke fri oss fra

den frykt, at dette dypt trykkede, lille fartøi i kampen mot

polarverdenens mektige elementer, under den voldsomme

skruing av polarisen vilde trekkes ned i dypet. Men Colin

Archers «Fram», ved hvis ror Otto Sverdrup stod, og på hvis

kommandobro Fridtjof Nansen ledet kursen i Polarstjernens

skjær, overvant vanskelighetene. De var mange. Men til ham

sluttet sig en flokk behjertede menn som, fra først til sist,

delte faren — jeg sier ikke fra den første til den siste, ti da

de delte faren, bør de også i fullt mål dele æren.

Mot slutten av talen sa kongen:

Og nu står I, Sønner av vårt gamle Norge, her i rikets

kongeborg. Norges konge føler det å være en hellig plikt,

men også en übestridelig rett, å tolke sitt norske folks følel

ser i denne stund. Motta altså ved mig det ganske folks