Page 167

- Der aldri ennu kjøl har flytt...

Så skildret dikteren hjemkomsten i malende billeder, hvor

dan «Fram» fortalte om tilbakekomsten med to drønnende

skudd, så gamle Nordlandskjerringer skvatt i sengene!

«Mangen gang spør en: Det norske folk — hvor er det

norske folket, hvad er det norske folket? Her var det norske

folket. Her var noe som Veslegutten og som Veslejenta og

som Gamlingen med, hver eneste en? forstod og syntes at

de hadde del i. Og så spør jeg: Den norske ungdommen,

som har levet dette med — har ikke den fått mere respekt

for selvbeherskelse, utholdenhet, har den ikke fått større mot?

Og har den ikke satt sig større mål? Jeg tror det. Jeg tenker

at når dette forsetts varme omsettes i livet, vil Norges nasjo

nalformue økes.» Bjørnson talte videre om mot i mørke og

mot på lyse dagen. «Ett er mot», sa han, «når legeme og sjel

er gjort smidige av varmen, et annet er mot i is og kulde,

når alt er stivnet. Ett er mot, når en kaster sig over en

vanskelighet og vet at bak vanskeligheten venter likevel

det kjente og kanskje en lun seng. Et annet er å gå en vei

som den de gikk, med sikkerheten om at de kom ikke

frem til noe kjent, de kom bare frem til ennu mere kulde

— til ennu mer øde! Det er mot!

Og så beleilig som dette kom! Vi var nettop, mens disse

mennene holdt til deroppe, blitt målt med mål, som vi

syntes var übillige. En hadde funnet at det norske folket

savnet egenskaper, som gjorde det skikket til et så fullt selv

styre, som brødrefolkene har. Og vi så oss uvilkårlig om

efter «Fram» deroppe i isen, dens menn kunde legge annet

mål på oss, bare de rakk frem. Og da de så la seierskransen

i magnetisk glans over Norges gamle isse deroppe

ja da var der en og annen, som ikke forstod at denne festen

er blitt så stor — den har nå vart en måned — her er for

klaringen.»