Page 184

- Til nytt land

ross gav folkene adspredelse og mat. Neppe noen polarferd

var dradd ut med større program, resultatene blev da også

overraskende, til tross for at ikke skuta kom sig rundt Grøn

lands nordspiss som Sverdrup hadde tenkt sig. Savn, lidelser

og død blev folkene utsatt for. Sannelig skulde det sterke

og solide nerver til å stå det ut alt sammen. Tanken på

dem der hjemme slo ned i dem gang på gang. Og når de

skulde komme ut av isen og ut av det hele, var mer enn

uvisst. Råtåke og snefokk manglet det ikke på — det var

sannelig ikke noe sommerland på noen som helst vis, selv

om det kunde stråle herlig nok sommertid en stakket stund.

Overraskelser var det alltid nok av. En dag ut i september

begynte plutselig isen å røre på sig, det hele gikk så lumskt

og fordektig for sig, at folkene ikke visste ordet av det, før

de lå der frank og fri som om det aldri hadde vært is rundt

dem. Men alt det som lå ute på isen? Det måtte berges i en

fei: Smia, essen, ambolten, verktøiet, bikkjene som drev på

sitt flak. Men «Fram»-karene klarte de brasene også.

Og så svinekaldt som det kunde være! Til å begynne med

ut på vinteren 36 — 37 grader, men senere stadig 40 — 50

kuldegrader! Og det kunde blåse op til 17 sekundmeter vind.

I krokene på lo side av salongene dannet det sig både rim

og is overalt hvor en liten sprekk i veggen slapp litt kald

luft inn. En måtte hytte sig efter beste evne. Skuta blev

jo dekket til om vinteren med snemurer og annet, og på

innersiden av skylightene spikret mannskapet gamle sove

poser over. Alle dører som ikke blev brukt til daglig, blev

også spikret over med gamle soveposer. Bikkjene skulde en

sørge for — det måtte lages et halvt snes hundehus. Men

hvor de nød tilværet sommertid når termometret viste op til

B—98 — 9 varmegrader i skyggen, da var alle sorger som strøket

av alt folket. Et vær så vidunderlig som bare Midnattsolens