Page 185

- Til nytt land

land kan by på, rikt videnskapelig utbytte, fornøielige jakt

utflukter og lekker kost: gåsebiff, ærfuglbiff, harestek o.s.v.

Midt oppe i alt arbeidet og slitet virket den støe, rolige

Sverdrup. Han var det samlende midtpunkt. Lun var han

som få, en kunde se på ham at han likte sig når alt folket

var i arbeide, at det blev utrettet noe nyttig. Han gav her

og der varsomt råd som en alltid la sig på sinne, fortake

major Gunnar Isachsen engang om denne sikre ishavsfareren.

I «praksis» var Sverdrup sikkert uovertruffen. En opslags

bok i mål og vekt og en mester i alle håndverk. Han kom

aldri noe til. Og hvorfor? Jo, han var så fornuftig og klok.

Gammel bondekultur gav ham det solide grunnlag. Han

forliste ikke, forfrøs ikke tær og slikt. Ekspedisjonen gikk

som i olje. Så godt hadde han forberedt alt i tide, at han

før starten satt og leste en bok om — Inkakulturen. Sverdrup

personlig kom alltid ned på bena. Han var hensynsfull og

vel avbalansert. En mester i tønna når en gikk i isen, og

det var ikke for intet at han blev kalt «The King of Arctic

Navigators». Han likte ikke å skrike akkurat, og engang

«Fram» skulde gjennem isen, bad han Isachsen bli med op:

«De er jo så god til å belje, De!»

Når talen er om Sverdrups person, bør det pekes på at

han, som den renvaskede sjømann han var, ikke bare blev

stillet i skyggen av de to andre store polarfarere — han

stillet sig også selv i skyggen.

«Fram» hadde fire vinterstasjoner i årene 1898 — 1902,

den første i Rice Strait, den neste i Havnefjord og de to

siste vintrene i Gåsefjord. Efter den andre overvintringen

i Havnefjorden vilde Sverdrup forsøke å presse sig vei vest

over for å undersøke og kartlegge de svære områdene av

nyopdaget land. Jones Sund er ikke å spøke med — isen

der kan være lei, og det var den over alle grenser den