Page 196

- Lengst mot sør

gjester blev vist rundt av Roald Amundsen og Fridtjof Nansen.

Først i juni kastet skuta loss, og «Fram» tøffet innover Bunde

fjorden til Roald Amundsens hjem i Svartskog. Der tok en

blandt annet ombord det mystiske huset som alle mann snak

ket om og ikke skjønte noe av. Et hus til en Nordpolsferd ?

Nå, det viste sig jo senere at ferden skulde gå til akkurat den

motsatte polen. Og der kunde det være bra å ha et slikt hus.

Så forlot da «Fram» Oslo på ny. Hvad skulde denne ferden

bringe? Seier eller nederlag? Tankene var mange hos dem

som drog og også hos dem som blev hjemme og ventet.

Selveste 7. juni fant avskjeden sted med hovedstaden. På veien

ut fjorden var skuta innom Horten for å ta ombord vann

og ammunisjon. Først skulde «Fram» ut på et oceanografisk

tokt i Atlanteren — det varte til ut i midten av juli. Her

fikk «Fram» prøve sin sjødyktighet til gagns — været var

nemlig meget omskiftende. Om folkene ombord ikke visste

det fra før, så fikk de da syne det nå at hun kunde slingre.

Gang på gang blev folkene minnet om at de måtte holde

sig fast og surre og forstøtte alt riktig godt. «Hun er en

ypperlig skute på den måten,» sier kaptein Oscar Wisting fra

denne ferden, «at hun ikke tar meget vann over dekket og

kan berge sig i all slags vær — men hun slingrer nærsagt

alltid.»

«Fram» var blank og fin og nypusset som en nyskuret

kaffekjele der den strøk sørover. — En kom uvilkårlig til å

tenke på lystseilas og ferietur når en så den, sier Amundsen.

Det blev imidlertid med tanken. Før avgangen fra Oslo

hadde mannskapet drøftet «Fram»s sjødyktighet frem og til

bake. Noen sa at skuta ikke lot sig rokke frem gjennem

sjøen — andre mente skuta var en hurtigseiler av rang.

Sannheten var at «Fram» ikke var noen hurtigseiler, men

heller ikke sta. Nedover Kanalen sløret folkene med en fart