Page 202

- Lengst mot sør

skuta to råseil — det burde vært fire. På klyverbommen to

stagseil — det var plass til tre, men pengene strakk ikke til.

I passaten skjøtet de på med et leseil ved siden av «fokka»

og en «skyskraper» ovenfor merseråa. Skuta blev ikke særlig

vakker på denne måten, men farten var jo adskillig viktigere.

Det varte ikke så lenge før de var nede i det tropiske beltet.

Nå ja, særlig tropisk var det ikke ombord, selv om islosen

Beck fra Tromsø syntes det var «svinaktig mildt».

Det gikk stadig mot sør, ikke alltid med så svære farten,

i stille vær gjorde ikke «Fram» mer enn 4 mil med motoren.

To måneder efter avgangen fra Madeira, der den store ny

heten om forandringene i planene blev meddelt mannskapet,

var skuta utenfor Kapp det Gode Håp, en god merkepel på

reisen. Her møtte de den første generale kulingen. Sjøen

gikk faretruende høi, og først nå fikk de ombord se hvad

den prektige, lille skuta dudde til. Et eneste av kjempe

brottene vilde ha ryddet dekket om de hadde fått komme

til, men «Fram» tillot slett ikke denslags nærgåenhet. Når

brottene kom op under skuta, og folkene ombord hvert

øieblikk kunde vente at de vilde velte sig over det lave

akterdekket, så gjorde hun bare en elegant hev-bevegelse,

og brottet måtte nøie sig med å kuppe under. En albatross

hadde ikke greid situasjonen bedre. Det er sagt, sier Amund

sen, at «Fram» er bygget for isen, og det kan vel ikke be

nektes, men sikkert er det også, at da Colin Archer skapte

sitt berømte mesterverk av en isskute, blev det også samtidig

et mesterverk av en sjøskute, en skute, som i sjødyktighet

skal ha vanskelig for å finne sin like.

Rulling var det nok av, og Amundsen ynker sig mest

over kokken, som i ukevis ikke kunde sette så meget som

en kaffekopp fra sig uten at den pr. omgående gjorde en

saltomortale. Bikkjene fikk nok våte pelser — det fikk ikke