Page 203

- Lengst mot sør

hjelpe — men så god

sjøskute var i hvert fall

«Fram» at ikke en ene

ste hund gikk overbord

i all sjøen og slingrin

gen. I sterk, akterlig

vind var ikke «Fram»

lett å styre — den var

overordentlig luvgjer

rig, og to mann hadde

mangen gang sin fulle

hyre med å greie roret.

Det hendte en gang at

vi fløi til vinden og fikk

bakk seil, sier Amund

sen et steds, men den

farlige situasjonen blev

Roald Amundsen sommeren 1925.

reddet ved at vår dyk

tige maskinist (K. Sundbeck) på utrolig kort tid hadde sin motor i full fart forover

Dermed var fartøiet igjen under styring.

Den ene kulingen avløste den andre uten at det blev noe

overhendig vær. Den daglig utseilte distansen dreiet sig om

150 nautiske mil, i et enkelt ettmål klarte skuta 174 nautiske

mil, det beste på hele turen, ingen dårlig prestasjon av en

skute med det knapt tilmålte seilareal og det tungt lastede

skroeet.

6^

Seilasen gjennem pakkisbeltet for å komme inn i det åpne

Rosshavet var den reneste fornøielsesturen på fire dager.

Været var fint, farvannet nesten fritt for isfjell, og før de

visste ordet av det lå de inne ved Barrieren, denne 30 til

40 meter høie isveggen som i menneskealdre blev betraktet