Page 204

- Lengst mot sør

med gru og redsel, denne uinntagelige festning ved jordens

ende. Dagen før Amundsen hadde beregnet det da han satt

hjemme på Bålerud og la planene, gjorde «Fram» fast til

Barrieren, det var den 14. januar. Bikkjene var bragt sunde

og friske til startstedet, og det var uhyre viktig. De 97 hun

dene var underveis blitt til en koloni på 116.

Det blev hektiske dager på Barrieren og sørover med

depotutlegging og alle de tusener forberedelser. Så fulgte

alle tiders storm-marsj i polartraktene, ut i det ukjente, op

til 3000 meters høide, innover i trakter hvor en kunde

støte på alt mulig rart av overraskelser — de fem menns

marsj mot et mål som mange andre nasjoner også hadde

drømt om å nå. Roald Amundsen, Oscar Wisting, Helmer

Hanssen, Olav Bjaaland og Sverre Hassel — de lysende navn

i polarforskningens historie, menn for hvem vanskelighetene

ikke eksisterte, men som led og slet for å nå dit de hadde

bestemt, et resultat av nordmenns vinterliv i sne og kulde,

vår bondes stadige bruk av ski og skikjelke på fjell og i

skogen, våre sjømenns årvisse fangstliv på Ishavet, våre op

dageres ferder i polartraktene, det er alt dette, forbundet med

naturfolkenes bruk av hunden som trekkdyr, som har under

bygget planen og gjort utførelsen mulig — da mannen kom

som Nansen sier. Ja, mannen ja! Mannen som aldri lot noe

gå på slump, som hadde planene i orden i den minste detalj,

mannen som var en mann blandt menn. De fem trakk et

forskningens skinnespor inn i hjertet av det ukjente — de

åpnet Sydpollandets hemmelighetsfulle indre. De viste veien,

så andre siden kunde gjøre reisen om igjen, men denne

gang i luften, slik som admiral Richard E. Byrd, Bernt Balchen

og deres kamerater foretok den pr. fly i 1929 — en flyv

ning som ikke hadde kunnet gå av stabelen uten Amundsen

og hans kameraters forarbeide. Det er nok å minne om flyets