Page 206

- Lengst mot sør

ombord i skuta gjorde mer enn det — de utførte også et

forskningsarbeide som i videnskapelig verd kan stilles ved

siden av det kameratene utrettet i den ukjente isverden —

de gjennemforsket havet mellem Syd-Amerika og Afrika.

De tok ikke mindre enn seksti stasjoner med en mengde

temperaturer, vannprøver, planktonprøver i dette lite kjente

havområde ned til 1000 meter og dypere. Slik har de gjort de

to første tverrsnitt som overhodet er tatt av Syd-Atlanteren,

og har lagt nye deler av de ukjente havdyp inn under menneskelig viden.

Reisen til Buenos Aires blev stormfull og ikke så helt

ufarlig — opfylt som sjøen var av isfjell. En gang tellet

folkene ombord ikke færre enn 100 stykker — isfjell høie

som op til tønna på «Fram», nesten 30 meter over dekk.

Når da sikten av og til ikke var større enn til nokken av

klyverbommen, så skjønner selv en landkrabbe at seilasen

var hasardiøs. Da de var midt oppi alle isfjellene, kom frivakten på broen og spurte: «Ka fa’n er det for nokke svineri

dokker er kommet oppi?» Og var det ikke isen, så var det stormen, den evige slingringen som tok til igjen. En dag satt et

par karer på en kiste og drakk kaffe — eller forsøkte på det.

På en eller annen måte var surringen løsnet, med det resultat

at en av dem fór op i luften, gjennem døren til byssa og gjorde

det nydeligste tigersprang i susende fart forbi kokken, inntil

han til slutt havnet på maven i den andre enden av byssa,

stadig med et solid tak om koppen for liksom å ha noe å

holde sig fast i.

«Fram» -folkene kom også ut i sin første orkan. Foruten

de almindelige mersegordingene hadde de seks ekstragordinger rundt hele seilet, så når det var gittop, var det så å

si fastgjort. «Fram»-karene fikk også gittop seilet uten at det

røik, men så tok det dem også over en time. Det blåste